Slik bygger vi en prøveplan for et direktesendt studiosegment

Når jeg får et nytt direktesendt segment på bordet, begynner jeg ikke med replikkene. Jeg begynner med klokken. Hvor lang er sendingen, hvor mye av den tilhører segmentet, og hva kommer rett før og rett etter? Svarene setter rammen for alt annet, fordi et live segment ikke kan trekkes ut eller kortes ned uten at noen i studio merker det.

Deretter skriver jeg ned hva som må skje i bildet: hvem som står hvor ved start, hvilke merker som brukes, og når kameraene bytter utsnitt. Jeg tegner det grovt for hånd, med tall på hver posisjon. Det er en skisse som alle på gulvet kan lese uten forklaring.

Først når rammen står, leser jeg manuset sammen med programlederen. Da ser vi raskt hvor teksten krever bevegelse som tiden ikke har rom for, og de stedene flytter vi på før noen har stått ett sekund foran kamera.

• Sendetid og tid før og etter segmentet
• Startposisjon for hver person
• Antall kameraer og utsnitt
• Hvem som gir cue og hvordan

Gulvplanen er det viktigste dokumentet i hele prøveplanen. Jeg tegner den i målestokk på rutepapir, med kameraenes plassering, stolene, bordet og hver teipmerke nummerert. Ved siden av hver posisjon skriver jeg hvilket kamera som har den som hovedutsnitt.

Det er først når tegningen er klar at jeg går inn i studio med teip. Merkene limes etter planen, ikke omvendt. Skjønner vi underveis at en posisjon ligger for nær et lyssatt eller blokkerer operatørens vei, justerer vi på papiret først og flytter deretter teipen.

Hver plan får en tydelig merkelapp med versjon og dato, slik at ingen jobber ut fra en gammel tegning. Det høres pedantisk ut, men en eneste utdatert plan på gulvet kan koste en hel gjennomkjøring.

Jeg kjører sjelden segmentet i full lengde først. Første runde er en ren gå-gjennom uten kamera på: programlederen beveger seg mellom merkene i rolig tempo mens jeg leser opp tidene. Vi sjekker at stegene rekker det de skal, og at ingen må skynde seg for å nå neste posisjon.

Andre runde er med kamera, men uten tekst i full fart. Operatørene ser utsnittene sine og melder fra hvis noe er trangt. Det er her mange små ting dukker opp: en rekvisitt som skjuler ansiktet, en blikkretning som sender programlederen ut av bildet.

Tredje runde er full kjøring, i sendetempo og med alle signaler. Jeg stopper ikke underveis med mindre noe er galt. Notatene tar jeg etterpå, mens alle fortsatt husker hva som skjedde.

• Runde 1: bevegelse og tid uten kamera
• Runde 2: utsnitt og operatørenes tilbakemeldinger
• Runde 3: full kjøring uten avbrudd

Før den siste gjennomkjøringen går jeg igjennom signalene med alle som er involvert. Hvem gir cue til programlederen, og med hvilket tegn? Hva gjør operatøren hvis programlederen er et halvt sekund sen til merket? Disse spørsmålene er kjedelige å stille, men de er det som skiller et rolig segment fra et stressende.

Jeg skriver avtalene på ett ark og henger det opp ved kamera og i programlederens synsfelt. Ingen skal måtte huske en muntlig avtale fra morgenen når sendingen nærmer seg.

Vi avtaler også hva som skjer når noe går galt. Hopper programlederen over et punkt, hvilket utsnitt tar operatøren da? Et felles svar på det på forhånd gjør at feilen sjelden synes for seerne.

Ingen prøveplan overlever første kontakt med studio uendret, og det er helt normalt. Etter runde to sitter jeg ofte med en liste på fem til åtte småjusteringer: et merke som flyttes noen centimeter, en overgang som får litt mer tid, en rekvisitt som plasseres på en annen side av bordet.

Jeg er bevisst på ikke å endre for mye samtidig. Gjør vi ti endringer før siste kjøring, vet vi ikke hvilken som hjalp og hvilken som skapte et nytt problem. Heller tar vi de viktigste først og lar resten vente til neste runde.

Planen oppdateres hver gang. Den endelige versjonen, med nye tider og rettet gulvplan, er den som følger segmentet på sendedagen.

• Flytt få ting om gangen
• Oppdater planen etter hver runde
• Behold én endelig versjon på gulvet

Siste prøve legger jeg helst på dagen før, ikke samme morgen. Da er det tid til å rette det som dukker opp, og programlederen får sove på at alt sitter. Nå i høstmørket er studioene ofte opptatt tidlig og sent, så jeg avtaler tidsluken med god margin.

Selve gjennomgangen er kort. Vi går merkene en gang til, sjekker at teipen sitter og at planen på veggen stemmer med tegningen. Jeg minner om signalene og går gjennom nødavtalene.

Etterpå samler jeg alt i en liten mappe: gulvplan, tidsplan, signalark og notater. Den som tar over studio neste gang, eller som skal gjøre samme segment om en måned, kan starte der vi slapp.